Impulser

Takk for meg…

Bernt — Tue, 14 Apr 2009 09:13:29 +0000

Som så mange andre etter den mer eller mindre talentløse omleggingen av bloggen fra VG’s side, takker jeg for meg. Dersom du gidder eller har veeeldig lyst kan du ta en titt på min nye blogg:

Bloggpimps blogg

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Impulser: Down At The Station…

Bernt — Mon, 17 Nov 2008 12:44:42 +0000

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Hjelp – jeg har det så vondt

Bernt — Mon, 08 Sep 2008 19:51:45 +0000

Hvordan skal jeg takle at min egen familie setter seg på sin høye hest og dømmer, anklager og forbanner oss basert på egne antakelser og følelser?

Glemmer de at kua en gang har vært kalv?

Glemmer de sitt eget kjøtt og blod bare på grunn av prioriteten av sine egne følelser?

Er de misunnelige fordi vi hadde det godt?

Hvorfor får vi ikke lov til å leve våre liv som VI vil? Stoler de ikke såpass på meg og mine at de ikke kan akseptere at vi kan tenke selv og avgjøre hva vi selv mener er vårt eget beste?

Jeg blir kvalm.

Takk skal dere faen meg ha. Den ene tingen her i livet vi ikke kan velge selv, foreldre og søsken, sørger for at vår tilværelse blir så sur den kan bli. Lenge leve misunnelse og vrangforestillinger.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Fiasco

Bernt — Sun, 03 Aug 2008 00:56:36 +0000

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Impulser: Darkness though light

Bernt — Fri, 18 Jul 2008 01:47:16 +0000

My light and my life
provided me hope for a future,
a reason to live and the strength to exist.

Suddenly extinguished,
taken away without warning.
I was abandoned,
left in the darkness
trying to survive
searching for any glimmer
on the distant horizon.

I stand precariously
on a piece of solid ground
barely large enough for my feet.
Around me, a vast expanse
of desolation and emptiness
for as far as I can tell.

It waits
with extending arms

to engulf and surround me
in a permanent shadow.

I remain tenuously balanced
on this small bit of solid footing
Providing me the last vestiges of hope,
Unsure where to turn
or how to find an escape.

No path in sight,
it has decayed into the abyss.
No light to guide my footsteps,
it has been withdrawn.

In complete blackness
I close my eyes
waiting to fall.

A light appears before me
no,
from within me.

I discover
a brilliance inside
An internal source of strength,
power and illumination.

This force surges through mybody
filling me with courage.
I open my eyes once more inthe darkness
finally lose my balance,
and descend
into the eternal night.

But in falling, I discover
that I possess wings.

With new courage, my own light,
and wings to save me
from the everlasting darkness
I take flight
high above the waiting chasm
towards a faint glimmer far on the horizon